Operahuset i Sidney, Australia

Operahuset i Sidney ble ferdigstilt i 1973 og er et fantastisk arkitektonisk verk som er kjent verden over. Strukturen er unik, usymmetrisk og inspirerende. Bygget betraktes som en stor bragd både av arkitektene og ingeniørene bak. Dermed står bygget som et eksempel på god arkitektur den dag i dag, nesten førti år etter byggingen. Den ble i 2007 oppført på UNESCO's verdensarvliste. Takkonstruksjonen skal forstille seil, slik at bygget ser ut som et skip som segler på det omringende havet.

Inne i operahuset foregår det 1500 forestillinger i året, av rundt 1,2 millioner artister. Det er fire forskjellige hovedinstanser i bygget, symfoniorkester, ballett, opera og teater. Den største salen heter The Concert Hall, og kan ta opp til 2678 tilskuere.

Det er to dansker som gjorde denne byggingen mulig, arktiekten Jørn Utzon og ingeniøren Ove Arup. Ove Arup og Jørn Utzon hadde et til tider vanskelig samarbeid, og det tok 16 år fra starten av prosjektet i 1957 til bygget stod ferdig i 1973. Da prosjektet var ferdigstilt var Ove Arup hele 78 år gammel. Det var opprinnelig planlagt i 1957 at byggingen skulle ta 6 år og koste 7 millioner dollar, men endte opp med å koste 102 millioner og dermed overskride budsjettet 14 ganger.

Selve konstruksjonen er enorm. Bygget dekker hele 18000 kvadratmeter og står på 488 fundamenter som er plassert 25 meter under havoverflaten. Danmark og Sverige preger bygget på hver sin måte, Danmark med menneskene bak, og Sverige med de over en million flisene som dekker bygget.

Operahuset i Sidney står igjen som et av de største arkitektoriske byggverk i historien. Det tok alt for lang tid å lage, og konstruksjonen var fyllt med konflikter. Likevel ble resulatatet et bygg som er verdenskjent for sitt utseende, og kanskje et symbol på Australia på lik linje med kengeruen?

Gamle Stavanger

Onsdag 3. mars var klassen i Stavanger sammen med vikarlærer Grete. Der fikk vi en sightseeingtur i Stavanger og spesielt i Gamle Stavanger. Der fikk vi innsyn i forskjellige byggestiler og samfunnssituasjoner i sammenheng med de forskjellige tidsepokene.

Vi begynte ved domkirken og så på noen forskjellige hus i jugendstil. Det har aldri slått meg å se på bygningene i Stavanger på den måten. Etter at vi hadde sett på disse husene, begynte vi å bevege oss mot gamle Stavanger. På veien bemerker vi oss at gatenettet er veldig tilfeldig, og stammer dermed fra middelalderen. En trang trappeoppgang leder inn i et nytt miljø.

Vi står i Lendeparken, en park dedikert til Lars Lende som var en ildsjel. Han jobbet for at ungdom skulle få en fremtid. Det var en spesiell person som bidrog mye til miljøet i Stavanger.

Videre går vi fra Lendeparken og inn i gamle Stavanger. Her ligger det rekker med hvite hus som stammer fra 1700- og 1800-tallet. Det er viktig å preservere disse husene, og dermed er det forbudt å foreta eksterne modifikasjoner på disse. Husene har ikke alltid vært hvite, men de ble det til slutt for å skape et gammeldags og enkelt preg.

Til slutt besøkte vi hermetikkmuseet. Der fikk vi et innblikk i hermetikkindustrien, samt at vi fikk gå inn i et gammelt hus som lå like ved. Det var som et vanlig hus, bare at alle elementene var mindre. Jeg hadde problemer ved å bevege meg rundt i huset, men jeg antar at folk var mindre før.

Surrealisme og Salvador Dalí

Surrealisme var en kulturell bevegelse som oppstod på 1920-tallet. Surrealismens ansikt utad gjenspeiles gjennom skriveriene og spesielt kunstverkene til de som tok del i bevegelsen. Surrealisme inneholder elementer som overraskelser, unaturlige stillinger, ting som ikke henger på greip og fravær av fysiske lover. De som drev med surrealisme så på sin kunst først og fremst som et redskap for å fremme sine synspunkter. Lederen for surrealistene, André Breton sa at den surrealistiske bevegelsen først og fremst var en revolusjonær bevegelse.
Surrealismen oppstod ut i fra dadaismen som var en konsekvens av første verdenskrig. Men alt det forferdelige og forstyrrende som skjedde kunne ikke kunstnere lenger lage vakre, estetiske malerier. De følte at de måtte skildre noe absurd, i og med at de opplevde verden som absurd. De fleste surrealistene var kommunister, slik som regjeringen var i Russland på den tiden. Surrealistene støttet Russland, og deres leder, Lenin. Da den kjente surrealisten Salvador Dalí malte et særdeles groteskt og lite flatterende bilde av Lenin gikk resten av den surrealistiske bevegelsen mot Dalí.

Salvador Dalí ble født 11. mai 1904, med det fulle navnet, Salvador Domingo Felipe Jacinto Dalí i Domènech. Han vokste opp i den katalanske byen Figueres. Det ligger forøvrig et Dalí-museum i denne byen. Han flyttet senere til Madrid, der han møtte Pablo Picasso. Dalí har eksperimentert med blant annet kubisme, dadaisme og til og med filmskaping. Men det var surrealismen som appelerte mest til ham.
Selv om Dalí ble utstøtt fra det surrealistiske miljøet, så ikke dette ut til å legge en stopper på inspirasjonen og kreativiteten hans. Han fortsatte i sin særegne naturalistiske og absurde stil.
Det var ikke bare Dalí's særegne og ytterst fantasifulle kunst som skapte oppmerksomhet rundt ham. Oppmerksomheten sentrerte seg også mye rundt ham som person, eller offentlig skikkelse.

Salvador Dalí står igjen som en stor kunstner internasjonalt, og er det noe spanjoler liker så er det nasjonale helter. Det finnes mange minnesmerker for Dalí rundt om i Spania, og hans kunst blir satt pris på den dag i dag. Det spesielle med hans kunst er at den kan likes av folk som ikke er kunstinteresserte også, i og med at bildene er såpass interessante og spesielle. Salvador Dalí døde den 23. januar 1989, 84 år gammel. Han står igjen som den største surrealisten, selv om han ikke fikk innpass hos nettopp surrealistene.

Separasjon - Edvard Munch

Seperasjon av Edvard Munch (1863-1944) ble malt i 1900.

Bildet består av en mørk manneskikkelse og en lys kvinneskikkelse. De er ved ei strand, et stykke fra havet. Kvinnen beveger seg bort fra mannen. Bildet inneholder en rekke symboler, blant annet et visnet tre, mørke og lyse farger, en plante og sorte skyer. Fargene som er brukt er klare og rene. Fargene er ikke nyanserte og overflaten er relativt flat. Lyset i bildet kommer fra høyre, men dette har liten effekt i bildet. Det er malt med en røff stil, karakteristisk for Edvard Munch. Det er derimot ikke et problem siden det estetiske kommer i andre rekke i dette bildet. Bildet har også et dramatisk perspektiv, som gjør at det blir mer liv i bildet.

Edvard Munch står igjen som, ikke bare en stor norsk kunstner, men en stor kunstner i verdenssammenheng. Han var en foregangsperson innenfor ekspresjonismen med sine symbolske malerier og trykk. Seperasjon er et godt eksempel på denne typen kunst.

Bildet fremkaller mange følelser, det beskriver kjærlighetssorg på en veldig tydelig måte, også på overflatenivå. Dykker vi dypere finner vi mange symboler og følelsesrelaterte elementer. Jeg syntes at bildet er godt gjennomført og jeg kan kjenne meg igjen i situasjonen, uten at jeg har opplevd den så dramatisk. Jeg føler ikke at bildet er enestående, men det er et vakkert verk.

Komposisjonen er satt sammen av symbolene og personene. Det illustrerer splittelse og avstand, samtidig som bildet er ganske intimt og tett. Den tidligere nevnte dybdevirkningen skaper rom og avstand i bildet. Ettersom at objektene i bildet ikke er helt figurative, kan han bruke dem som frie former til å gi bildet den utformelsen han ønsker.

Seperasjon illustrer lengsel, kjærlighetssorg og depresjon. Bildet illustrer en mann som elsker noen han ikke kan få. Kvinnen på bildet er svevende, guddommelig og uoppnåelig. Hun er i lyse, hellige farger. Han er i mørke, dystre farger. Dette skaper en sterk billedmessig kontrast, samt en sterk følelsesmessig kontrast. Den forlatte mannen holder seg til sitt følelsesmessige blødende hjerte, som han prøver å stoppe. Han blør ut, og etterlater et tomrom i hjertet sitt.

Bak den fantastiske kvinnen henger det en gyllen hårlokk igjen, som strekker seg mot hodet hans. Hun er altså i tankene hans, men ikke lenger i hjertet. Det visne treet bak, symboliserer den visnede mannen som lider under fordums kjærlighet. Under mannen står en rød plante. Rød er kjærlighetens farge, og planten minner om silhuetten til til to mennesker som holder rundt hverandre. Denne planten illustrerer minnet om de to, da de var sammen. Den sørgende mannen holder blikket ned i retning av planten i det hans tanker går hen til kvinnen.

Maleriet er en illustrasjon på sorgen av å miste sin elskede. Det er ikke en avbildning av en situasjon der en kvinne går fra en mann. Mannen er alene på bildet, og følelsene hans danner miljøet rundt ham. Det er minnet om kvinnen som er på bildet, ikke kvinnen selv.

Edvard Munch var svært opptatt av å skildre følelser og sinnstilstander, noe som han er veldig god på. Det er en grunn til at Edvard Munch er en av verdens mest kjente kunstnere, og dette er nok et godt eksempel på hans dyptgående emosjonelle oppfattelse.

Vebjørn Sand

Vebjørn Sand er en kunstner som har ferdigheter både innenfor tradisjonell kunst og performancekunst. Han har gått på skole både i Oslo og New York, og har blandt annet jobbet som polarmaler på Sydpolen. For øyeblikket har han, sammen med sin snyltebror Aune Sand og Marianne Aulie åpnet et nytt galleri i New York. Dette galleriet heter Galleri Sand.
Han er kjent for å ha laget enorme kunstobjekter som Trollslottet og Keplerstjernen, som er inspirert fra turene til Antarktis. Han har også laget en over hundre meter lang kopi av en bro konstruert av Leonardo Da Vinci. Denne er ei gangbru over hovedveien i Ski kommune.
Et viktig prosjekt som Vebjørn Sand har satt i gang, er at han har satt opp to isbroer. Han har satt opp ei bro på Antarktis, som alle håper at aldri smelter. Deretter satte han opp ei isbro i New York, som er ment til å smelte. Dette er for å skape oppmerksomhet rundt global oppvarming.

Familien sand og Marianne Aulie har sammen et galleri, det heter Galleri Sand. De har Galleri Sand i flere byer, bl.a Fredrikstad og Oslo. Nå for tiden har de derimot etablert seg i New York, der de lever i stor stil samtidig som de praktiserer kunsten sin. De ønsker å slå seg til ro med

Scandinavian Design-utstilling

Det var tidlig morgen, men ikke for tidlig for VKS-gruppen til 3stfa. Klokka kan ikke ha vært mer enn ni, og de fleste ble nødt til å handle frokost på en kiosk i nærheten. Inne ventet ei vennlig dame som het Hildegunn, og hun tok oss med på en liten omvisning i Scandinavian Design. Utstillingen var todelt, der midten av rommet bestod av servise av Grete Prytz Kittelsen. I utkanten kunne man følge Scandinavian Design fra begynnelsen på 50-tallet og opp til i dag. Denne omvisningen var akkuratt passe lang og var etter forholdene interresant.
Vi fikk presentert tankene bak designet i ordene til Italo Calvino. Han har ikke beskrevet Scandinavian Design spesifikt, men begrepene som designen bygger på. Disse begrepene er: Letthet, Hurtighet, Nøyaktighet, Synlighet, Mangfold, Konsekvens og Stereotypier.

Etter utstillingen fikk vi lov til å designe vår egen kopp i samarbeid med Figgjo porselenfabrikk og Sølvberget. Det var begrenset med farger, men de fleste lagde seg selv en fin kopp. Til og med nrk var på plass for å dokumentere designprosessen. Dessverre kom ikke undertegnede på skjermen, men det kan være like greit.







Det gjennomgående med produktene i utstillingen er at de er stilrene og bruker ikke materiale på ting som ikke er nødvendig for bruken av produktet. Noen av produktene er laget for femti år siden, samtidig som noen er blitt designet de siste årene.

Propagandakunst

Diktaturer med despoter i spissen har alltid vært avhengige av propaganda for å hjernevaske det undertrykte folket. Til tross for at folk flest har det forferdelig i de aktuelle landene fremstilles statslederene nærmest som guder, samtidig som lykkelige og sunne undersåtter hyller dem, på plakatene altså.
På illustrasjonene ser vi alltid diktatoren på toppen, gjerne med et litt hellig lys rundt hodet. I dette tilfellet ser vi 鹹濕, bedre kjent som Mao Zedong, med et rolig og bestemt blikk over sine undersåtter. På bildet ser Mao ut som en mild og fredelig mann, men det som kjennetegner disse plakatene er at ting ofte var stikk motsatt av tilstanden på illustrasjonen.
Det kan virke som om personene på bildet er i ekstase og ser opp på sin store helt, Mao.
Mao var leder for et kommunistregime som praktiserte alle aspekter med kommunismen. Dette kjørte landet i grøfta økonomisk, men førte også til støtte i folket ved at nasjonalfølelsen ble styrket, blant annet via propagandaplakater.
På de russiske, nazistiske og kinesiske propagandaplakatene går fargen rødt igjen. Dette er en meget uttrykksfull og aggresiv farge som fanger oppmerksomheten og gir et inntrykk av styrke.
Hadde plakatene vært i grønt ville det gitt et inntrykk av at budskapet ikke var så viktig, og at man kunne gjøre som man ville, litt hippie-aktig.