Propagandakunst

Diktaturer med despoter i spissen har alltid vært avhengige av propaganda for å hjernevaske det undertrykte folket. Til tross for at folk flest har det forferdelig i de aktuelle landene fremstilles statslederene nærmest som guder, samtidig som lykkelige og sunne undersåtter hyller dem, på plakatene altså.
På illustrasjonene ser vi alltid diktatoren på toppen, gjerne med et litt hellig lys rundt hodet. I dette tilfellet ser vi 鹹濕, bedre kjent som Mao Zedong, med et rolig og bestemt blikk over sine undersåtter. På bildet ser Mao ut som en mild og fredelig mann, men det som kjennetegner disse plakatene er at ting ofte var stikk motsatt av tilstanden på illustrasjonen.
Det kan virke som om personene på bildet er i ekstase og ser opp på sin store helt, Mao.
Mao var leder for et kommunistregime som praktiserte alle aspekter med kommunismen. Dette kjørte landet i grøfta økonomisk, men førte også til støtte i folket ved at nasjonalfølelsen ble styrket, blant annet via propagandaplakater.
På de russiske, nazistiske og kinesiske propagandaplakatene går fargen rødt igjen. Dette er en meget uttrykksfull og aggresiv farge som fanger oppmerksomheten og gir et inntrykk av styrke.
Hadde plakatene vært i grønt ville det gitt et inntrykk av at budskapet ikke var så viktig, og at man kunne gjøre som man ville, litt hippie-aktig.

Rolf Groven

Dette er et oljemaleri av Rolf Groven. I dag er det veldig aktuelt, men faktum er at det ble malt for over 30 år siden. Her har han tatt utgangspunkt i det kjente maleriet av Adolph Tidemand og Hans Gude. Bildet, som er av strålende artistisk kvalitet ble faktisk refusert på høstutstillingen i 1975. Rolf Groven, har i sine mangfoldige år som kunstner, kun mottatt et eneste stipend. Dette er ikke fordi han er en dårlig kunstner, men fordi han blir motarbeidet av flere motstandere i kunstnermiljøet. Det ser ut som at Rolf Groven virkelig bryr seg om miljøet i og med at han tok opp saken før det ble "inn" å være miljøvennlig.

Det er veldig effektfullt i og med at han har brukt et maleri som for noen er selve symbolet på Norge og norsk natur. Noen vil kanskje få seg en oppvekker når man ser nasjonen "gå i oppløsning." En annen faktor er at i den tiden maleriet ble laget hadde man ikke photoshop og lignende redskaper. Dermed er kanskje slik bildekunst det mest realistiske "bilderedigeringsprogrammet" på den tiden. Hvis du uheldigvis kommer over en tretti år gammel science fiction-film så vet du hva jeg snakker om.

Jeg synes at Rolf Groven har gjort veldig klokt i å bruke dette kjente verket av Tidemand og Gude. Et hvilket som helst annet naturmaleri hadde mistet mye innvirkningen. Det kan muligens provosere konservative nasjonalromantikere, men jeg tror få andre lar seg provosere av dette. Det er tross alt for en god sak og setter et viktig fokus på miljø-ødeleggelser.

Guernica av Pablo Picasso

"Guernica" er navnet på Pablo Picasso's kanskje mest kjente kunstverk. Det er laget i protest mot militærregimet som undertrykket og dikterte i Spania med Franco i spissen. Maleriet illustrerer den tyske terrorbombingen mot den baskiske byen Gernika på vegne av den nasjonalistiske opprørsstyrken i forbindelse med den spanske borgerkrigen. Ugjerningen ble begått den 26. april 1937, av 24 bombefly. Byen, samt om lag tusen mennesker ble gjevnet med jorden. Den tyske styrken handlet på vegne av general Franco.

"Guernica" var i utgangspunktet tiltenkt verdensutstillingen i Paris i 1937. Det illustrerte egentlig tyrefekting, men med noen enkle grep forandret Picasso det ferdigstilte verket til å utrykke forferdelse og redsel. Intensjonene med bildet var å utrykke sin misnøye med Franco-regimet samtidig som han ville gi et spark bak til andre kunstnere som virket likegyldige til situasjonen i Spania. Picasso sa selv om verket sitt:

"Den spanske striden er reaksjonens kamp mot folket, mot friheten. Mitt hele kunstnerliv har vært en evinnelig kamp mot reaksjonen og kunstens død. Hvordan kunne noen da et øyeblikk tenke seg at jeg ville samstemme i reaksjon og død? . . I dette arbeidet, som jeg vil kalle «Guernica», og i alle mine senere arbeider har jeg lagt inn min avsky for den militære kasten som har senket Spania i et hav av lidelse og død"

Bildet er stort sett i gråtoner og er malt med olje på mur. Bildet har et format på 3,50 meter i høyde og 7,80 meter i bredde. I og med at fargevalget minner om avisens svart-hvitt-bilder gir det en følelse av dagsaktualitet. Alle motivene i bildet er abstrakte, men samtidig figurative. Det vil si at man kan se hva Picasso har illustrert, men at figurene er forvridde. Størrelsen gjør at den som ser bildet får en følelse av å være vitne til den lidelse og død som maleriet illustrerer.

Hesten og tyren som er viktige deler av bildet har ofte blitt forsøkt tolket, det eneste som er sikkert er at de er tradisjonelle dyr i Spania. Picasso selv utalte dette da han ble spurt om disse dyrene. "Stuten er en stut og hesten er hest... Hvis du legger betydning i enkelte ting i mine bilder, kan den være riktig - men det var ikke i mine tanker å legge den inn mens jeg malte. De ideer og konklusjoner som du trekker nå, ligner på mine egne, men (de var) instinktivt, ubevisst. Jeg maler for å lage bilder. Jeg maler tingene som de er for meg."

Etter det var ferdigstilt ble Guernica sendt på utstilligsturné over store deler av den vestlige verden. Det var først innom de skandinaviske hovedstedene, deretter London før det fortsatte til Frankrike. Til slutt, etter ønske av Picasso, ble maleriet stilt ut i MOMA (Museum of Modern Art) i New York. I 1968 hadde Franco ytret ønsker om å hente Guernica tilbake til Spania, men Picasso sa at bildet kun skulle returneres hvis Spania ble en demokratisk republikk. I mellomtiden hadde maleriet igjen reist verden rundt under tilsyn av MOMA. To år etter Picassos død i 1973, døde også Franco. Men konflikten vedrørende maleriet stoppet ikke der. Spania ble et demokratisk monarki, og ikke en demokratisk republikk som Picasso hadde stil som krav i sitt testamente. MOMA var lite villige til å gi slipp på en av sine kjæreste skatter, men måtte i 1981 gi slipp på maleriet etter stort press.

I Spania ble verket utstilt i Prado-museet i Madrid, før det i 1992 ble utstilt i et spesialbygd galleri i museet "Dronning Sofia's Kunstsenter". Der står det store maleriet, både i kunstnerisk og fysisk betydning, utstilt enda.

Dødsstraff

Den norske strikkekunstneren Kjersti Andvig kjemper med sin strikkepinne mot dødsstraff flere steder i verden. I forbindelse med den internasjonale strikkeutstillingen Strikknikk på Kunstindustrimuseet i Oslo høsten 2007 så strikket hun en giljotin. Giljotinen er et henrettelsesapparat som ble oppfunnet i den hensikt å gjøre henrettelsene mer humane for den henrettede. Dette skjedde på 1700-tallet i Frankrike fordi at tankene om frihet, likhet og brorskap også skulle gjelde de dødsdømte som nå skulle lide samme skjebne som noen i et helt annet samfunnslag. I dag brukes selvsagt ikke denne i offentlig sammenheng lenger. Derimot kan den brukes som et symbol. I dag forgår henrettelser ved hjelp av piller, sprøyter eller kanskje maskingevær i noen land. Men ingen av disse objektene sier entydig henrettelse. Vi har selvsagt også den elektriske stol, men giljotinen kan kun brukes til en ting. Dermed valgte nok Kjersti Andvig å illustrere en giljotine ved hjelp av strikketøyet sitt. Kunstverket har fått tittelen Coup de Grâce, som er fransk og betyr "nådestøtet"
Denne giljotinen er den historiske delen av Andvigs prosjekt for å fremme motstanden mot dødsstraff. Strikkverket kan i aller høyeste grad betegnes som politisk kunst ettersom det stiller et essensielt politisk og humanitært spørsmål opp til debatt.
Jeg mener at dette kunstverket er meget godt og nøyaktig gjennomført. I mine øyne er kunst noe som krever ferdigheter og tid. Kunstverket er også i aller høyeste grad samfunnsnyttig ved at det stiller spørsmålet om henrettelser er riktig. Det er også meget virkningsfullt ved at en såpass hard og ubarmhjertig ting er skapt av noe så koselig som strikking. Igjen så er det i rødt, som skaper en kontrast til det myke.

Dette er en link til Strikknikk, utstillingen der Coup de Grâce ble utstilt.